Alle kan hjelpe noen

To personer gikk langs en strand. De så at tusenvis av glassmaneter var skyldt i land. Den ene tok opp en glassmanet og kastet den ut i havet. Tok opp en til og kastet. Enda en. Den andre sa: "Gi deg da. Ser du ikke hvor mange maneter som ligger her. Det betyr ingenting hva du gjør." Den andre så på glassmaneten han holdt i hånda si og svarte: "For denne betyr det alt."

"glem ikke å gjøre godt og dele med andre." (Hebr. 13.16)

Bare Gud er bare god

Tenkt på Askepott; snill og god, arbeidsom og vennlig. Tenk på stesøstrene; onde, selvopptatte og bortskjemte. Tenk på deg selv; hvem av dem ligner du?

Jo da, jeg har mine gode sider, men jeg har absolutt også mine dårlige. Til forskjell fra tegnefilmene, der man enten er god eller ond, så har vi mennesker litt av begge deler i oss. Bare Gud er bare god. Og når vi tenker over hvor umulig det er for oss å kun være gode 24 timer i døgnet, så kan vi kanskje enda mer beundre Gud for hans godhet.

I Salme 34,9a står det: ”Smak og se at Herren er god”. Jeg tenker på smågodt. Det finnes så utrolig mange forskjellige typer godteri i alle slags fasonger og farger og smaker. Gud har også uuendelig mange sider – og alle er gode!

Jeg liker så godt denne sangen av Oslo Soul Children:

/: God is good all the time. All the time!
God is good everywhere. Everywhere! :/
God is good! Aha!

Amen!

Som skapt, så gjort

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem." (Ef. 2.10)

Vi er skapt til gode gjerninger. Det betyr ikke at Gud gir oss en lang liste med arbeidsoppgaver som vi må slite oss gjennom, for så å krysse av punkt for punkt. Vi får gjøre det vi er skapt til. Uttrykket "Det var som skapt for meg", betyr noe passer perfekt, at det er skreddersydd. Når noen får gjøre det de er skapt til, da blomstrer de og opplever at de lever Livet med stor L. I fjor hadde jeg en god opplevelse på en sporlek. Det var nydelig vær og vi var i naturskjønne omgivelser i Sogn og Fjordane. Vi gikk sammen i grupper, hadde koselig fellesskap, samtidig som vi så etter poster som var lagt ut. Når vi fant postene, var vi spente på hvilke oppgaver vi fikk og disse utførte vi sammen. Alle bilder halter, men jeg tenker at bildet med sporleken er nærmere sannheten enn bildet med arbeidslisten. Vi får gå gjennom livet og nyte Guds skaperverk og godhet, samtidig som vi er på utkikk etter de spennende oppgavene som Gud har forberedt for oss. La oss leve i forventning og stadig være på utkikk etter det Gud har lagt ut for oss, slik at vi gjør det vi er skapt til og lever livet med stor L sammen med Ham. Som skapt, så gjort.

Guds forhåndsstemme

"I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt,
så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt" (Ef. 1.4).

Det er valg på mandag. Foreldrene mine er borte valgdagen og har forhåndsstemt. Da jeg leste dette verset, ble jeg fascinert av tanken på at Gud stemte på meg for så lenge siden. Hans forhåndsstemme har dermed ingenting med min prestasjon å gjøre, heller ikke mine meninger eller egenskaper. Jeg stemmes ikke inn kun for en avgrenset periode. Gud har gjort sitt valg, og det står han for i all evighet. Han ser meg i Kristus, og i ham er jeg ren. Han gjorde dette for at jeg skulle stå hellig og feilfri foran Hans ansikt. Et mysterium er det, men jeg er glad og takknemlig for at Han valgte meg - og frelste meg.

Hjerteblikket

"Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord" (Salme 121.1-2).


Når jeg og mannen min spiser middag, liker han å sitte slik at han kan se ut av vinduet og opp mot Ulrikens topp. Ulriken kan ikke hjelpe oss med utfordringene vi møter i livet. Det er ikke fjellene vi søker tilflukt til. Det er Han som har skapt fjellene og dalene, himmelen og jorden.

En dag søkte jeg på uttrykket "Løft blikket" på bibelen.no. Det kom opp en del treff, men jeg la spesielt merke til uttrykket som brukes når Jesus ber: "Jesus løftet blikket mot himmelen og sa..." Jeg tror selvsagt ikke det spiller noen rolle om man ber med åpne eller lukkede øyne, men det ga meg likevel noen tanker: Man kan ikke se opp og se ned samtidig. Vi mennesker har jo så lett for å bli navnebeskuende. Dersom vi heller løfter blikket, kan Gud gi oss et nytt perspektiv på tingene. Så kanskje vi ikke skulle bøye hodene og lukke øynene når vi ber, men åpne øynene og løfte blikket mot Ham som vi setter vår lit til. Vi kan godt se opp mot Ulriken når vi ber, men det viktigste er at vi løfter hjerteblikket mot Gud.

Grensesprengende tilgivelse

Det var en gang en brud og en brudgom fra det ville vesten som dro ut på bryllupsreise med hest og kjerre. Da de var underveis blåste plutselig et stort papirstykke over veien og hesten ble skremt og steilet. Etter at mannen hadde fått kontroll på hesten, sa han: «Første gang!» Senere på dagen hoppet en kanin opp fra veikanten og løp foran hesten. Igjen rykket hesten til av angst. Da mannen hadde fått kontroll over hesten igjen, sa han: «Andre gang!» Noe lignende hendte senere på dagen, og brudgommen sa: «Det var tredje gang!» Dermed trakk han fram geværet og skjøt hesten. Kona ble både skremt og forvirret og sa: «Men John, dette er da forferdelig, du kan da ikke gjøre noe slikt!» Hennes nybakte ektemann så på henne med et kaldt blikk og sa: «Det var første gang!»
Denne brudgommen var kun villig til å tilgi to ganger. Disippelen Peter, var litt rausere. Da han stilte Jesus spørsmålet: ”Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham?”, kom han selv med et løsningsforslag. Det kan virke som om Peter syntes han tok godt i da han foreslo: ”Så mange som sju?” Som vi vet responderte Jesus i form av et gangestykke: ”Ikke sju ganger,” svarte Jesus, ”men jeg sier deg: sytti ganger sju!” (Matt. 18,21f). Dersom man bestemmer seg for å tilgi et menneske 490 ganger, regner jeg med at man fort finner ut at man kommer ut av tellinga. Og det er jo selvfølgelig det som er poenget. Jesus vil at vi skal praktisere grensesprengende tilgivelse! Jesus modellerte grensesprengende tilgivelse da han tilga dem som korsfestet ham. Da han hang på korset, ba han: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” (Luk. 23.34) I grunnen modellerer Jesus grensesprengende tilgivelse hver gang han tilgir meg. For jeg vet stort sett hva jeg gjør, men jeg klarer likevel ikke å la være. Jeg er ikke blant dem som har opplevd overgrep av verken den ene eller den andre sorten. De fleste har vært veldig snille mot meg. Men tilgivelse er ikke bare nødvendig når det er snakk om store ting. En uoppgjort ting ligger som en stein i skoen. Den er lett å fjerne, men får den bli liggende blir den til stadig større frustrasjon. Hvis jeg ikke bekjenner småting for mannen min, venninnen min eller moren min, hvordan skal jeg da tørre å innrømme større ting? Hvis vi ikke tilgir hverandre for småting, hvordan i all verden skal vi da kunne tilgi store ting? Tilgir man smått, står man bedre rustet til å tilgi stort. Ja, kanskje man til og med kan unngå de aller største problemfjellene. For hvis stein ikke legges oppå stein, blir det aldri en grushaug. Grensesprengende tilgivelse kan vi gi og motta i alle slags relasjoner, både i ekteskap, vennskap, ”slektskap” og arbeidsfellesskap. Tilgivelse er ikke noe teoretisk og livsfjernt, for det er noe vi ofte får anledning til å praktisere.

...men det jeg har

Det er så utrolig lett å sammenligne seg. Å se på det jeg selv har og rangere det som smått og ubetydelig. Men jeg vil ikke se på det jeg ikke har.

"Sølv eller gull har jeg ikke..." (i overført betydning... sitter med et sølvsmykke rundt halsen og en gullring på fingeren...) "...men det jeg har vil jeg gi deg"...

Jeg vil gi Gud det jeg har. Jeg vil gi mennesker det jeg har. Et valg jeg har tatt for lenge siden. Et valg jeg må ta igjen og igjen. "For intet har jeg fått det, for intet vil jeg gi det." Pay it forward! :o)

Å bli avspist med penger

Leste noen vers fra Apostlenes gjerninger her om dagen. Om da Peter og Johannes var på vei til templet, og møtte en lam mann som tigget ved tempelporten. Peter sa: "Sølv eller gull har jeg ei, men det som jeg har vil jeg gi til deg. I Jesu Kristi Nasareerens navn: Stå opp og gå".

Flaks for den lamme mannen at Peter og Johannes ikke hadde penger på seg den dagen. Uansett om de gav ham 100 eller 100.000 så kunne ikke det måle seg med å bli helbredet i Jesu navn.

Utfordringen til oss er den samme. Klart vi skal dele av våre ressurser, både de materielle og de evner og talenter vi har. Men vi må ikke la vår "flinkhet" og vellykkethet kommer i veien for Guds kraft. La oss gi mennesker det beste! Gi dem muligheten til å møte Gud og hans fantastiske kraft og omsorg for hvert menneske!