Grensesprengende tilgivelse

Det var en gang en brud og en brudgom fra det ville vesten som dro ut på bryllupsreise med hest og kjerre. Da de var underveis blåste plutselig et stort papirstykke over veien og hesten ble skremt og steilet. Etter at mannen hadde fått kontroll på hesten, sa han: «Første gang!» Senere på dagen hoppet en kanin opp fra veikanten og løp foran hesten. Igjen rykket hesten til av angst. Da mannen hadde fått kontroll over hesten igjen, sa han: «Andre gang!» Noe lignende hendte senere på dagen, og brudgommen sa: «Det var tredje gang!» Dermed trakk han fram geværet og skjøt hesten. Kona ble både skremt og forvirret og sa: «Men John, dette er da forferdelig, du kan da ikke gjøre noe slikt!» Hennes nybakte ektemann så på henne med et kaldt blikk og sa: «Det var første gang!»
Denne brudgommen var kun villig til å tilgi to ganger. Disippelen Peter, var litt rausere. Da han stilte Jesus spørsmålet: ”Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham?”, kom han selv med et løsningsforslag. Det kan virke som om Peter syntes han tok godt i da han foreslo: ”Så mange som sju?” Som vi vet responderte Jesus i form av et gangestykke: ”Ikke sju ganger,” svarte Jesus, ”men jeg sier deg: sytti ganger sju!” (Matt. 18,21f). Dersom man bestemmer seg for å tilgi et menneske 490 ganger, regner jeg med at man fort finner ut at man kommer ut av tellinga. Og det er jo selvfølgelig det som er poenget. Jesus vil at vi skal praktisere grensesprengende tilgivelse! Jesus modellerte grensesprengende tilgivelse da han tilga dem som korsfestet ham. Da han hang på korset, ba han: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” (Luk. 23.34) I grunnen modellerer Jesus grensesprengende tilgivelse hver gang han tilgir meg. For jeg vet stort sett hva jeg gjør, men jeg klarer likevel ikke å la være. Jeg er ikke blant dem som har opplevd overgrep av verken den ene eller den andre sorten. De fleste har vært veldig snille mot meg. Men tilgivelse er ikke bare nødvendig når det er snakk om store ting. En uoppgjort ting ligger som en stein i skoen. Den er lett å fjerne, men får den bli liggende blir den til stadig større frustrasjon. Hvis jeg ikke bekjenner småting for mannen min, venninnen min eller moren min, hvordan skal jeg da tørre å innrømme større ting? Hvis vi ikke tilgir hverandre for småting, hvordan i all verden skal vi da kunne tilgi store ting? Tilgir man smått, står man bedre rustet til å tilgi stort. Ja, kanskje man til og med kan unngå de aller største problemfjellene. For hvis stein ikke legges oppå stein, blir det aldri en grushaug. Grensesprengende tilgivelse kan vi gi og motta i alle slags relasjoner, både i ekteskap, vennskap, ”slektskap” og arbeidsfellesskap. Tilgivelse er ikke noe teoretisk og livsfjernt, for det er noe vi ofte får anledning til å praktisere.