Å undervise gjennom å spørre

Jeg var nettopp på kurs, og der lærte jeg bl.a. en undervisningsteknikk som gikk ut på å involvere 11-14 åringene gjennom å stille tre typer spørsmål: observasjonsspørsmål, forståelsesspørsmål, tilegnelsesspørsmål.

I pensum leser jeg om Sokrates og Platon. De underviste også gjennom å spørre. Det vil si, selv mente de at de ikke underviste, fordi de mente det ikke går an å undervise. De mente at alle hadde kunnskapen inni seg selv, og de kunne bare være ”fødselshjelpere” som hjalp å føde kunnskapen fram. Men spørre gjorde de i hvert fall. Store spørsmål og oppfølgingsspørsmål.

Det finnes åpne og lukkede spørsmål, evaluerende spørsmål, tolkningsspørsmål, verdispørsmål, alternativspørsmål, motspørsmål , oppfølgingsspørsmål, kontrollspørsmål, kartleggingsspørsmål og retoriske spørsmål. Og så har vi gjettekonkurranser og gåter. Noen hevder at det ikke finnes dumme spørsmål.

”Kunsten å stille spørsmål krever at læreren er villig til å improvisere. Å spørre fordrer en trygghet som gjør det mulig å følge samtalen dit den bærer. På samme måte som når læreren skal fortelle, krever også spørsmålskunsten nøye forberedelser. Grundig fagkunnskap er utgangspunktet for spørrende å kunne lede klassen gjennom fagenes mysterier og ’problemer’. ” (Arve Mathisen)